Amerikansk minimlisme

Amerikansk minimalisme

Det store paradokset ved minimalistisk musikk: at den like gjerne kan kalles «maksimalistisk». Her blir du kjent med de store Ultima-aktuelle amerikanske minimalistene i årets program.

For over femti år siden var tre av komponistene som presenteres på årets Ultimafestival, alle medlemmer av en gruppe som utvilsomt er en av etterkrigstidens mest innflytelsesrike. Ensemblets betydning tatt i betraktning er det overraskende dårlig dokumentert. Theatre of Eternal Music ble etablert ca. 1964 i sentrum av New York og utforsket droner, mikrotoner og svært lange framføringer av verk som tidvis minnet om indisk klassisk musikk. Blant dets skiftende medlemmer vant La Monte Young, Terry Riley, Tony Conrad og Terry Jennings ry som avantgardekomponister. Youngs kone Marian Zazeela lagde ekstraordinære lysshow, den unge waliseren John Cale slo seg kort tid senere sammen med Lou Reed og dannet Velvet Underground, og den gåtefulle Angus MacLise gjorde flere kultopptak før han forsvant på «hippie trail» i Asia. Bare dette gjør unektelig Theatre of Eternal Music til en av de mest innflytelsesrike gruppene i etterkrigstidens musikk. De fikk påvirkning på rock, komposisjon, world music, trance og avantgardemusikk, i tillegg til elektronisk musikk og visuell kunst.

Tidlig i 1960-årenes USA vokste minimalistisk musikk fram samtidig med lignende tendenser i billedkunst. Tilknytningen er tydelig: Den mest berømte av alle de minimalistiske komponistene, Philip Glass, jobbet som assistent for Richard Serra, samarbeidet med maleren Sol LeWitt og uroppførte et av sine første verk i studioet til lysskulptøren Donald Judd. Minimalismens viktigste kvalitet er å være ikke-representerende og ikke-narrativ. Når lytteren konsentrerer seg om de interne prosessene i musikken, får han eller hun en følelse av å være i øyeblikket og følge musikkens gradvise forandringer, subtile faseskift og jevne puls, uten et klart mål i sikte. Minimalismens har en tilsynelatende enkelhet og følelse av å være i nuet som kan spores tilbake til den aleatoriske tilfeldighetsprosessen til John Cage. Hans venn og samtidige Morton Feldman laget en annen slags sparsom, rommelig og lett repeterende musikk som pekte fram mot 60-generasjonen og ofte ble forbundet med periodens abstrakte ekspresjonister som Mark Rothko, Barnett Newman og Philip Guston.

Feldman leder tankene over på det store paradokset ved minimalistisk musikk: at den like gjerne kan kalles «maksimalistisk». Et stykke som det som framføres på Ultima, Piano, Violin, Viola, Cello, eller den eteriske og fire timers lange strykekvartett nr. 2, krever overmenneskelig konsentrasjon fra både utøvere og publikum – og gir mye tilbake. Som en kritiker sa det: Du lytter ikke til stykker som dette; du lever gjennom dem.
La Monte Youngs tidlige «partitur» knyttet til kunstretningen Fluxus åpnet opp rom av aktivitet og kreativitet som var potensielt uendelige: «Tegn en rett linje, og følg den.» Komposisjonene til Theatre of Eternal Musics hadde omstendelige titler, for eksempel Map of 49’s Dream: The Two Systems of Eleven Sets of Galactic Intervals Ornamental Light-Years Tracery (egentlig bare er en del av et lengre verk med tittelen The Tortoise His Dreams and Journeys) som utfolder seg over lange, ubestemte tidsskalaer. Den mest ekstreme framførelsen til Young og Zazeela var et verk som varte i seks år, mellom 1979 til 1985, i Dream House på Manhattan. 

Young er fortsatt en kontroversiell skikkelse i moderne musikk; verkene hans utføres sjelden, og han har blitt kritisert for å holde et stort arkiv av verk – spilt inn av en kollektiv gruppe – borte fra offentligheten. Den mest markante kritikeren har vært hans tidligere kollega Tony Conrad, som fulgte sin egen vei til avantgardisk, strukturell filmproduksjon, eksperimenter med hypnotisk bilde og lyd, og – etter et kort, men fascinerende samarbeid med Krautrock-bandet Faust – inn i den akademiske verden. På 1990-tallet ble Conrad frustrert av at La Monte Young nektet å frigi arkivmaterialet og dele æren for det. Conrad begynte å spille inn sine egne trettiårsgamle dronekomposisjoner for fiolin med Theatre of Eternal Music, og utga dem på CD under den provoserende tittelen Early Minimalism. Dette dokumentet endret minimalismens historie, og Conrad ga det en utfordrende og politisert vinkling da han anklaget Young, via en annen innspilling kalt Slapping Pythagoras, for å innta en diktatorisk posisjon som kunne sammenlignes med de uakseptable restriksjonene på musikalsk frihet pålagt av temperert stemming i det 17. århundret.

Terry Riley fulgte sin egen vei på midten av 60-tallet og brukte en kombinasjon av båndsløyfer, saksofoner og alternative stemmingssystemer, spesielt reinstemming («just intonation»). In C, komponert i 1964, blir ofte kalt det første større minimalistiske verket, selv om Riley tok avstand fra begrepet. Det er så absolutt et av de mest tilgjengelige verkene og et av dem som framføres og spilles inn oftest. Alle – fra Rileys eget ensemble til Damon Albarn & Africa Express og Adrian Utley fra bandet Portishead – har laget sine egne unike versjoner.

Partituret til In C består bare av ett ark, en meny med 53 korte musikalske fraser. Det er skrevet for et valgfritt antall utøvere (vanligvis rundt 25 til 30) og en hvilken som helst kombinasjon av instrumenter. Utøverne kan spille de enkelte elementene i gjentatte mønstre og begynne på forskjellige tidspunkt, slik at musikkens mikrostruktur hele tiden endres og reorganiseres. Denne konstruksjonen, som var radikal i begynnelsen av 1960-årene, viser umiddelbart at In C er et kollektivt prosjekt som stiller høye krav til samarbeid og gjensidig avhengighet fra alle deltakerne. Musikerne må lytte til hverandre og svare imøtekommende; forholdet mellom individet og den større gruppen må reforhandles. En dirigent har ikke nødvendigvis så mye han skulle sagt i denne prosessen: Den er en illustrasjon på selvstyre og grasrotdemokrati i praksis.

Steve Reich var venn og sporadisk samarbeidspartner med Riley i San Francisco før han flyttet til New York på slutten av 1960-tallet. Han tok også i bruk båndsløyfer i noen av sine tidligste innspilte verk, for eksempel Come Out og It’s Gonna Rain. Her blir gjentatte rytmer og talekadenser gjennom flere gjennomhøringer konvertert til musikalske fraser. Reich har gått tilbake til denne teknikken i senere verk, inkludert Different Trains for strykekvartett eller strykeorkester. Det er et annet høydepunkt i den minimalistiske kanonen og et produkt av Reichs interesse for sin jødiske arv. Different Trains er basert på utskrifter av intervjuer med personer som levde på midten av det 20. århundre. Det begynner med skildringer av dampmotorens gullalder og blir gradvis mørkere og mer presserende etter hvert som de transkontinentale jernbanene erstattes av dødstog på vei til nazistenes konsentrasjonsleirer. Hvis minimalismen begynte som et rent abstrakt ideal, har Reich funnet en måte å gjenopprette formatets betydning og relevans på.

Rob Young

Fram mot festivalstart i september presenterer vi flere artikler som peker på understrømmene i programtilbudet. 
Les mer om røde tråder i årets program her.