Om årets program

Ultima består av en rekke forestillinger, foredrag og happeninger med et svært variert utvalg av samtidslyd og -musikk. Dermed er det ikke sagt at programmet er tilfeldig. Festivalens ti dager har flere klare tråder, som musikalske ledemotiver eller bihandlinger i en roman. Trådene kommer tilbake i ulike former, og vikles noen ganger de inn i hverandre.

I denne artikkelen finner du noen holdepunkter som hjelper deg å følge trådene. Fram mot festivalstart i september presenterer vi flere artikler som peker på understrømmene i programtilbudet. 

Konflikt er et problem som for øyeblikket berører hele planeten. Krigens herjinger og dens forferdelige følger i form av mennesker på flukt, ødeleggelse og maktforskyvninger har dyptgripende konsekvenser for verdenen vi lever i. I århundrer har musikk vært forbundet med krigføring og militær tradisjon. Trommevirvler og trompetstøt ble tidligere brukt til å sette en støkk i fienden før kamp. I dag brukes militærkorpsene i Norge til mer fredelige formål, men vi skal se på hvordan de tilpasser gamle tradisjoner til den nye tiden.
Det 20. og 21. århundrets musikk ble, og blir, komponert i løpet av noen av de mest destruktive krigsperiodene verden noensinne har opplevd. Benjamin Brittens War Requiem (1962) feiret gjenfødelsen av det bombede Europa, samtidig som det sørget over verdenskrigenes meningsløshet og dødsofre. 

Siden modernismens fødsel på begynnelsen av 1900-tallet har musikken ført krig mot seg selv. Rivaliserende komponistfraksjoner har kjempet for sine individuelle systemer, og ulike teknologier har forsøkt å etablere seg som dominerende. Det strenge wienske/tyske tolvtonesystemet ble konfrontert med den aleatoriske tilfeldighetsprosessen til John Cage, Morton Feldman og New York-skolen. Amerikansk minimalisme slet med egne interne spenninger og rivalisering. Kvinner har lenge kjempet for å bli anerkjent som seriøse komponister og utøvere på egne premisser, i et lydspråk fritt for mannsdominerte tradisjoner. Musikken har til og med vært på rekognosering for å finne nye «krigsskueplasser» utenfor konsertsalen: i kunstgallerier, utendørsområder, offentlige rom og den virtuelle arenaen. Fremfor alt har angrepet rammet den historiske tradisjonen: en indre konflikt som omfatter både respekt og ringeakt for det som var før.

Ingen kjente denne kampen bedre enn Ludwig van Beethoven. I musikkhistorien er han det første viktige eksempelet på en komponist som nådde en posisjon der han ikke lenger måtte stole på aristokratisk eller privat beskyttelse, men var fri til å gå sine egne veier. Paradoksalt nok var et av de styrende idealene hans universelt brorskap, uttrykt i Ode til gleden av Friedrich Schiller. Beethoven hadde en livslang ambisjon om å sette musikk til dette diktet. Han virkeliggjorde drømmen i den niende symfonien, et internasjonalt anerkjent verk som har blitt tatt i bruk av mange politiske og humanitære institusjoner, og som også er valgt til EUs nasjonalsang. Beethovens niende er inkludert i årets Ultima-program og gir en mulighet til å revurdere maestroen i et moderne perspektiv.  Vi blir minnet om at også Beethoven en gang var en radikal samtidskomponist opptatt av mange av de samme problemene som dagens artister: kunstnerens status, individet, revolusjonen og samfunnet.

Verk i Ultima 2016 av Trond Reinholdtsen, Stefan Prins, Manos Tsangaris, Maja S. K. Ratkje, Jenny Hval, Terry Riley, Karlheinz Stockhausen og Rolf Wallin tar alle opp forholdet mellom individet og massesamfunnet og/eller kunstens posisjon i samfunnet og offentligheten.

Ultima 2016 sammenfaller også med en «ordinær» Beethoven-festival der Oslo-Filharmonien skal framføre komponistens fullstendige symfonisyklus. Finalen med symfoni nummer ni inngår også som en Ultima-konsert og blir etterfulgt av en kveld med remixer og nytolkninger av verket med yngre musikere.

At samtidsmusikken har fått ny popularitet de siste to tiårene, må delvis tilskrives formen kjent som minimalisme. Med gjentakende motiver, hypnotiske rytmer, tilsynelatende enkle former og forbindelser til komposisjonens grunnmateriale har verkene til Steve Reich, Terry Riley, Philip Glass, La Monte Young og andre fått status som moderne mesterverk. De har også blitt samplet og lovprist av et bredt spekter musikere i andre sjangere. Ultima 2016 presenterer noen av de viktigste minimalistiske komponistene, inkludert La Monte Young, Terry Riley, Steve Reich, Tony Conrad og Morton Feldman – alle musikere som har slåss mot den musikalske tradisjonen og skapt en individuell stil på egne premisser.

Av Rob Young

Les mer om minimalismen på årets festival her.