«Burde være tilgjengelig for mange»
There are no translations available at the moment. English text coming soon!
Verker av Harrison Birtwistle sto i sentrum i Oslo Konserthus torsdag 10. september. Mona Levin mener det ble en aften som viste bredden i moderne musikk.
Av Thomas Berg
Torsdag kveld i Konserthuset. Til stede: Den britiske komponisten og 75-årsjubilanten Harrison Birtwistle. På programmet: Hans komposisjoner «Endless Parade» og «Night’s Black Bird», i tillegg til «Métaboles» av Henri Dutilleux og «Le chant du rossignol» av Igor Stravinskij.
Oslos ordfører Fabian Stang møter Birtwistle i tilstelningen før konserten. Når han får høre at Birtwistle har vært til stede under prøvene, spør han spøkefullt:
– Did you like your own music?
Birtwistle svarer:
– Did you look at yourself in the mirror this morning? Did you like what you see?
Stang sier at det gjorde han ikke.
Fuglesang
En halvtime senere. Stang står på scenen og ønsker alle velkommen til Ultima.
Kveldens dirigent er Pierre-André Valade. Etter at «Métaboles» er unnagjort, kommer Birtwistle opp på scenen for selv å introdusere «Endless Parade» og «Night’s Black Bird», og for å si noen varme ord om Stravinskij, som han er svært inspirert av.
«Endless Parade» er en ekstremt krevende trompetkonsert. Tine Thing Helseth kommer inn på podiet, og gjør en fantastisk innsats med toner som farer i alle retninger i ulike hastigheter, denne uhåndterlige substansen av det Birtwistle selv refererte til som «logical discontinuity».
– Av og til lurer jeg på hvorfor noe samtidsmusikk er nødt til å være så vanskelig å fremføre for de stakkars musikerne. Det er faktisk mye vanskeligere å spille denne musikken enn å høre på den, sier Mona Levin, musikkskribent i Aftenposten.
Konserten er over. Vi sitter sammen med henne og mannen Fredrik Rütter i foajeen for å snakke om det vi har hørt.
Det vi har hørt
– Jeg syntes det var en veldig fin aften med et representativt utvalg av betydelig samtidsmusikk. Og at det avsluttes med et stykke av Stravinskij, et som viser hvor moderne og langt fremme han var i sin tid, og som jeg attpåtil ikke tidligere har hørt og Filharmonien ikke har spilt, det var spennende, sier Levin.
– Det disse tre komponistene har til felles, er at man hører de kjenner et orkester og dets virkemidler, samt instrumentenes egenart. Likevel er de svært forskjellige komponister.
Rütter er enig:
– Her var både lineær og ikke-lineær musikk. Kvelden ga et godt uttrykk for hvor mangefasettert og bred samtidsmusikken er, uten at vi nærmet oss de totale yttergrensene. Programmet burde vært spiselig for torsdagsabonnentene til Konserthuset, men det var det tydeligvis ikke. Det er synd at ikke flere av Filharmoniens faste publikum setter av den korte tiden det tar å åpne seg opp for noe nytt.
– Men jeg kan gjerne innrømme at Birtwistle nok ikke er av de lettest tilgjengelige. Det var et ekstremt komplekst stykke musikk det Helseth spilte. Derimot var det andre stykket hans, «Night’s Black Bird», langt åpnere og mer symfonisk, ikke så kjølig og nærmest lukket som det «Endless Parade» er. Vi fikk virkelig høre to forskjellige sider av samme komponist, sier Levin.
«Kjølig» er et begrep Levin mener passer på mye av den britiske samtidsmusikken. I sammenligning mener hun Dutilleux bærer preg av det hun kaller den franske gjennomsiktigheten.
– Så har du Stravinskij da, som bare åpner seg fullstendig og taler også til hjertet og ikke bare hjernen, mener hun.
Stravinskij er hot
Levin og Rütter har nylig vært på samtidsfestival i Aldeburgh i England der de fikk høre uroppføringen av «The Corridor» – Birtwistles aller nyeste verk.
– Det handler om Orfeus som spiller Eurydike opp fra Hades. Når han snur seg for å se på henne, hører vi hvordan hun gradvis hales tilbake, og at hun mens dette skjer etter hvert mister ønsket om og evnene til å komme seg opp igjen, og at hun til slutt har det greit der hun er, sier Levin.
– Det har vært interessant å få et så bredt bilde av Birtwistle i løpet av så kort tid. Det er jo fordi han fyller 75 og feires overalt, så det er et godt argument for å markere jubileer: Da kan du møte komponister i all deres bredde.
Levin og Rütter hevder at de ikke kjenner Birtwistle god nok til å uttale seg om «The Corridor» i sammenlikning med verkene som ble spilt under Utlima-konserten
– Stravinskij, derimot, ham kjenner jeg igjen med en gang. Man skjønner hvorfor han fremdeles er så hot. Det er så vakkert, med disse lange, lange flatene, og han er en spesialist på å bygge og bygge. Gradvis, lag på lag, sier Rütter.
Slipsklipping
Begge er de skjønt enige om at åpningen av Ultima presenterte langt mer tilgjengelig musikk enn de hørte under lignende tilstelninger på slutten av 50-tallet. Levin mimrer:
– Jeg var der da Nam June Paik klippet slipset av folk, satt i et badekar og smurte seg inn med barberskum. Det morsomste var da han kastet erter på publikum, og Arne Nordheim samlet opp nok erter til at han kunne begynne å kaste dem tilbake igjen på Paik, ler Levin.
Rütter har, i egenskap av å ha vært danser på den tiden da Merce Cunningham og John Cage radikaliserte sjangeren, også vært med på mye rart.
– I Paris i 1965 danset vi til ferdiginnspilt musikk av Cage. Båndet var 21 minutter langt, men vi danset oss gjennom alle bevegelsene på 17 minutter om vi hadde det travelt med å komme oss ut på byen, mens musikken ble ferdig før oss om vi hadde vært ute til åtte om morgenen, forteller han.
– Det vi prøver å si, er at vi ikke er lettskremte når det gjelder ny musikk, og det er fint at Ultima forsøker å nå ut til folk. Dette med Nam June Paik var til de grader for menigheten. Vår tid, med en ungdom som har hørt all mulig rar musikk via filmer og dataspill, har gradvis vendt seg til klanger som det vi hørte i kveld, så dette burde være tilgjengelig for mange, sier Levin.
Samarbeid Hun synes også det er riktig og viktig at Oslo-Filharmonien er en del av Ultima. – Det viser at ny musikk også er symfonisk.
Levin innrømmer at hun har en spesiell forkjærlighet for symfoniorkester.
– Det er favorittinstrumentet mitt. Klangen av et orkester som stemmer er noe av det beste jeg hører. Birtwistle tok virkelig hele orkesteret i bruk under «Night’s Black Bird» – nesten som om det skulle vært en Mahler-symfoni.
– Jeg mener jeg så to harper og i hvert fall fem på perkusjon, det var fullt trøkk bakover. Det eneste som manglet var vel at de tok orgelet i bruk, sier Rütter.
– Antageligvis var ikke denne kveldens program avansert nok for noen, men hvorfor skal det på død og liv bestandig være det, spør Levin.
– Nå skal Ultima gjennom elleve dager ha et bredt program med alle mulige former for samtidsmusikk. At festivalen spenner over færre dager og har færre programmer, tror jeg er lurt. Det bidrar til å skape en mer fortettet festivalstemning. Vi har i løpet av sommeren vært på noen festivaler som spenner over tre uker, og det er jo bare tull, mener hun.
– I tillegg har du andre festivaler som går nesten samtidig med Ultima, som dansefestivalen Coda og Samtidsfestivalen på Nationaltheatret. September er en fryktelig tett måned. Det viser at de som skal arrangere en festival må være flinke til å spisse den og gi deg noe du ikke får på de andre festivalene. Ikke at man skal tenke nisje nisje nisje, men man må ha en tydelig identitet, mener Rütter.
– Jeg lurer på om det ikke ville vært en fordel om disse festivalene samarbeidet på visse felter for å utnytte ressursene bedre. Ultima er i seg selv en bred og god samarbeidsplattform, men jeg tror det kunne vært interessant å se hva som ville skjedd om den hadde tettere kontakt med de andre festivalene, avslutter Levin.