In the Mood for Structure

«Musikk er drama, patos, død. Når den ikke er det, når den ikke overskrider enhver grense, er den ingenting.»

For Jean Barraqué var musikk aldri en intellektuell øvelse, men et eksistensielt anliggende. Hver gest driver Barraqués musikk frem av en iboende nødvendighet. Dette er musikk som krever konsentrasjon, men som gir tilbake i form av drama, farger og et sterkt nærvær.

Nicolas Hodges møter denne musikken med både pianistisk autoritet og fortrolighet. Etter å ha urfremført de fleste av Barraqués klaververk, vender han tilbake til musikken med en innsikt opparbeidet gjennom flere tiår.

Paulus kirke er mer enn en stemningsfull ramme. De nygotiske hvelvene og bærende strukturene skjuler ikke kreftene som holder bygget oppe – de fremhever dem. I Barraqués musikk skjer noe lignende: dramatikken ligger i selve strukturen. Ingen steder er dette tydeligere enn i klaversonaten fra 1952, et monumentalt og turbulentt verk der hver gest står på spill.

Sent på kvelden skifter byen tempo. I det mørke klingende kirkerommet blir musikkens utbrudd og lange vandring mot stillhet en våkenatt.

Program

Jean Barraqué

Retour (1945–47)

Intermezzo (1949)

Pièce pour piano (1949)

Deux morceaux (1949)

Thème et variations (1949)

Sonate pour piano (1950–52)

Piano: Nicolas Hodges

Vil du vite mer?

• Paulusfestivalen er en nabolagsfestival i og rundt Pauluskirken i Grünerløkka, bygget av frivillige, lokale skoler og kulturarbeidere. Barraqués kompromissløs musikk hører ikke bare hjemme i spesialiserte konserthus, men midt i byen, som en konsentrert og felles opplevelse åpen for alle som vil bli værende.
• Jean Barraqué studerte komposisjon hos Olivier Messiaen i Paris på slutten av 1940-tallet og levde etter hvert et stadig mer tilbaketrukket liv. Han fullførte bare en håndfull verk før han døde i 1973, 44 år gammel.
• Nicolas Hodges møtte denne musikken tidlig. Som sekstenåring studerte han komposisjon med Morton Feldman og spilte Pierre Boulez’ pianostykke Structures II på en skolekonsert. For ham var etterkrigstidens modernisme et farlig, åpent og levende landskap. «Barraqués brennende og lidenskapelige musikk har fascinert meg siden tenårene, selv når den blir askegrå. Musikk som synker ned i stillheten, det er en virkelig ekstraordinær erfaring.»