Danseren og koreografen Ioanna Paraskevopoulou beskriver MOS som en «scenisk lek» som utforsker de skjulte forholdene mellom bevegelse, lyd og bilde. To utøvere spiller med og reagerer på en rekke tilfeldig valgte filmklipp på en skjerm. Handlingene deres er variasjoner over det som kalles «foley», altså teknikken for å lage lydeffekter for film og TV. Foley-kunstnere bruker et enormt utvalg objekter og lydkilder for å lage realistiske lyder til film. Metodene de bruker er ofte sammenfallende med improvisasjon og eksperimentell musikk. I MOS oversetter utøverne bildene de ser på overraskende måter. Sammenhengene mellom det du ser på skjermen, og lydene fra utøverne, er kanskje ikke like logiske som forventet.
En fascinerende bricolage der utøverne bruker det de måtte ha for hånden. Her må de være oppfinnsomme fra øyeblikk til øyeblikk.
Dette er en god match til en annen danseforestilling jeg likte på Ultima i år, Mirte Bogaerts REtransLATE. På hver sin måte handler begge om å tolke bilder på scenen og oversette dem til forskjellige former for lyd- og bevegelsesspråk.